Hva slags utenrikspolitikk får vi se fra den nye regjeringen på fotballøya?

(David Cameron leder det første møtet i det nyopprettede “National Security Council”) http://www.flickr.com/photos/number10gov/ / CC BY-NC-ND 2.0

For å ta det første først: Utenrikspolitikk er som regel preget av kontinuitet, og de store endringene bør vi ikke forvente oss. Verden er den samme nå som før valget, og verden må den nye som den forrige regjeringen forholde seg til. Slik vil i alle fall en neo-realist argumentere. Neo-realister mener det ikke spiller så stor rolle hvem som styrer utenrikspolitikken, fordi strukturen i det internasjonale systemet vil presse stater til å opptre på en bestemt måte uansett. Også konstruktivister mener å kunne forklare kontinuitet i utenrikspolitikken, men for dem er årsaken snarere normer. Kort sagt kan Camerons team være informert av de samme normene når de tar beslutninger som Brown & co var.

Det er i det hele tatt mye som taler for kontinuitet i utenrikspolitikken. Men det er jo en kjedelig tanke. Og så er det slik at teorier aldri kan gi et nøyaktig bilde av virkeligheten - noe de heller ikke er ment å gjøre. Neo-realister, for eksempel, ønsker bare å si noe om de store utviklingstrekkene i internasjonal politikk. Og et av hovedpoengene til konstruktivister er nettopp at det er mulig å endre de normene som begrenser det utenrikspolitiske spillerommet. Det er bare så forbasket vanskelig. 

Så hva kan vi håpe på (eller frykte) fra den nye regjeringen? 

Det mest åpenbare spørsmålet er kanskje hvordan forholdet til EU vil endre seg. Både Cameron selv og utenriksminister William Hague er ektefølte euroskeptikere. Men Cameron hadde allerede i november bestemt seg for å droppe den konfronterende linja. Det er rett og slett andre ting som prioriteres før en fight med EU. I tillegg er det ingen tvil om at Nick Clegg og liberaldemokratene vil bidra til et konstruktivt forhold til EU. Uten en koalisjon ville nok presset fra EU-haterne i Tory-partiet vært sterkere. 

Det blir spennende å se hva konsekvensene av koalisjonsregeringen blir for beslutningsprosessen. Til nå har utenrikspolitiske beslutninger stort sett blitt fattet i 10 Downing Street. Blir regjeringen et viktigere forum nå som man til en viss grad er avhengige av liberaldemokratene? Kanskje vil en koalisjonsregjering være litt tregere til å reagere i internasjonale kriser som måtte oppstå. Med Clegg i regjering minsker kanskje sannsynligheten for at landet begir seg ut på nye militære eventyr rundt om i verden. Men dette er en utvikling vi sannsynligvis kommer til å se uansett. Det gigantiske budsjettunderskuddet, og den nye regjeringens løfte om å redusere dette, taler for en forminsket britisk rolle internasjonalt. Ironisk nok kan løsningen for London bli å kompensere med mer lederskap i EU.

Hva så med det “spesielle forholdet” til USA? Vel, ifølge NBC’s Andrea Mitchell er Nick Clegg “anti-american” og “eurosceptic”: 

Heldigvis er han ingen av delene! Storbritannia kommer nok ikke lenger til å være USAs “slave”, som utenriksminister Hague har uttalt det. Men det har de heller ikke vært siden Blair forlot skuta - og det skulle bare mangle. De to landene kommer fortsatt til å ha et godt forhold, og både Cameron og Clegg har understreket viktigheten av å støtte troppene i Afghanistan. Noe av det første Cameron gjorde som statsminister var å kalle inn til “krigsråd” i sitt nye National Security Council. Målet er bedre koordinasjon av utenriks- og sikkerhetspolitikken, med fokus på Afghanistan.

Og det er nok liten tvil om at William Hague er en ambisiøs politiker, som ønsker å sette sitt preg på utenrikspolitikken. Blant annet ønsker han å forbedre forholdet til “glemte” områder hvor Storbritannia har historiske interesser - i Golfen, Latin-Amerika og Nordafrika. I tillegg skal nye økonomiske markeder i Asia visstnok stå i fokus. 

Spørsmålet blir om Hague er i stand til å oppfylle sine ambisjoner, eller om trange økonomiske tider og en ustabil koalisjon stikker kjepper i hjulene.