Magnus Nystrøm har i Dagbladet en kronikk om konsekvensene av det han kaller det norske “hemmelighetskremmeriet” rundt krigen i Afghanistan. Den fortjener definitivt en gjennomlesing (ikke bare fordi Magnus gikk ut fra Europastudier på Blindern samtidig som undertegnede!) Hovedargumentet hans er at regjeringens strategi - å late som at vi ikke er i krig - kan slå tilbake slik den har gjort det i Danmark og Tyskland.

Det er et poeng som knapt kan gjentas for ofte. Soldatene som tjenestegjør i Afghanistan fortjener anerkjennelse for den jobben de faktisk gjør. Samtidig er en åpen debatt viktig for å gi krigen demokratisk forankring. En forutsetning for dette er at regjeringen er ærlige om hva som foregår i Afghanistan. 

Manglende kunnskap og åpenhet om krigens realiteter kan føre til både unødvendige tap av menneskeliv og feilslått politikk. Det verste jeg vet er når lenestolgeneraler og andre tøffinger beskylder krigsskeptikere for å være naive. Det er nettopp et utslag av grenseløs naivitet å ikke ta innover seg krigens uungåelige konsekvenser: Norske sønner og familiefedre og afghanske kvinner og barn mister livet i Afghanistan. Ekte mennesker. Minst like naivt er det når de samme folkene - gjerne mennesker som aldri har satt sine føtter i en krigssone - ikke forstår hvor fordømt vanskelig det er å krige. Det er så mange variabler involvert i en krig at det er umulig å forutse konsekvensene nøyaktig. Denne powerpointen av vår strategi i Afghanistan er illustrerende: 

Nettopp fordi det er så forbasket vanskelig å vite hva en krig fører med seg skal man kun bruke militærmakt når det er eneste utvei. Få vil argumentere mot at det i sin tid var riktig å gå etter Bin Laden i Afghanistan, og at Taliban måtte kastes. Spørsmålet er om det fortsatt forsvarer en blodig krig som strekker seg over minst ti- femten år. Om den gjør det må vi vurdere nøye om vi gjør alt vi kan for å “vinne”.

Svaret har ikke jeg, men debatten bør vi ta. Første steg er som Magnus skrev å anerkjenne at vi faktisk utkjemper en krig i Afghanistan. Så bør vi ta innover oss krigens realiteter - at den er både grusom og vanskelig. 

Det finnes ikke så mye informasjon om hvordan hverdagen faktisk er for norske soldater i Afghanistan. Men her følger noen linker som kan være av interesse for de som søker mer informasjon om krigen: 

Om Taliban:

Bak fiendens linjer (NRK nett-tv)

Kidnappet av Taliban (NRK nett-tv)

Om krigen:
Hva gjør Norge i Afghanistan? (NRK nett-tv)

Ross Kemp Returns to Afghanistan (Youtube)

Desperate Glory (spennende og lærrerik bok fra fronten) 

Skuddene på Hotel Serena (pageturner fra en av Norges fremste journalister)

I dag kom den overraskende nyheten om at Tysklands president Horst Köhler trekker seg på grunn av en kontroversiell uttalelse. I et intervju på tysk radio brukte han landets økonomiske interesser som et argument for militære operasjoner i utlandet. I etterkant har presidenten forsøkt å bortforklare det med at han egentlig snakket om å sikre frie handelsveier ved å bekjempe pirater i Adenbukta. Men intervjuet skjedde i Afghanistan, og han svarte på spørsmål om oppdraget der. 

Tyske soldater på oppdrag i Afghanistan (Kilde: Bundeswehr).

Det er lite overraskende at Köhler fikk sterk kritikk for sine uttalelser. Det er ikke vanlig kost at statsoverhoder nevner økonomiske interesser og krig i samme setning, skjønt det finnes mange eksempler på økonomisk motivere kriger. Men det mest prekære er selvsagt at det er et tysk statsoverhode som kommer med en så hodeløs uttalelse. Og at Köhler nå går av som president på grunn av kritikken han har fått, illustrerer hvordan Tyskland fortsatt ikke er et “vanlig” land når det kommer til spørsmål om krig og fred. 

Under den kalde krigen sto parolen Nie wieder Krieg sterkt i Vest-Tyskland, og å bruke militærmakt for å fremme nasjonale interesser var utenkelig. Nazistenes totale krig ble for etterkrigstidens tyskere erstattet av total fred. I den grad nasjonale interesser kunne fremmes var det på fredelig vis og gjennom multilaterale institusjoner. Selv når vestlige allierte ba om bidrag til FNs fredbevarende operasjoner sa Bonn nei - fordi det var grunnlovsstridig å bruke soldater til annet enn selvforsvar. Samtidig førte det “økonomiske miraklet” til at det ble vanskelig for Tyskland - nå blant de rikeste landene i verden - å gjemme seg internasjonalt. Denne spesielle kombinasjonen av en gigantisk økonomi og pasifistisk filisofi fikk mange til å kalle Tyskland en Zivilmacht - sivil stormakt. Realister som John Mearsheimer og Robert Kagan mener denne utviklingen var mulig kun på grunn av den kalde krigens bipolare struktur, hvor Tyskland “importerte” sikkerhet fra USA og bekymringsløst kunne konsentrere seg om økonomisk utvikling og fred på jorden. Derfor spådde Mearsheimer at så snart den kalde krigen var over ville Tyskland anskaffe atomvåpen for så atter å dominere Europa. Så feil kan man ta når man glemmer normer og historiske forhold! Men selv om Tyskland ikke har levd opp til Mearsheimers pessimistiske spådom, er det liten tvil om at landet har blitt stadig mer vanlig siden den kalde krigen tok slutt. 

Fra en situasjon hvor de ikke ville bidra til fredsbevarende operasjoner i utlandet, har Tyskland nå mer enn 7000 tropper stasjonert utenfor egne grenser. Landet bidrar villig vekk med tropper til fredbevarende operasjoner i FN-regi, men det stopper ikke der. Bombingen av Jugoslavia i 1999 var første gang siden 1945 tyske tropper deltok i offensive kamphandlinger mot en suveren stat siden 1945, og det i en operasjon uten FN-mandat. Her måtte prinsippet om nie wieder krieg vike for nie wieder Auschwitz. Tatt i betraktning at Bonn åtte år tidligere nektet å delta i den FN-sanksjonerte aksjonen mot Irak var det en dramatisk utvikling. Siden 2001 har Tyskland vært den tredje største bidragsyteren til ISAF i Afghanistan - målt utfra antall tropper. Tyskland har også vært sentrale i en rekke EU-oppdrag gjennom ESDP, og hadde for eksempel operasjonelt ansvar for EUFOR Congo.

Pasifismen som preget tysk forsvarspolitikk under den kalde krigen har altså blitt mindre viktig med tiden. Men når Tyskland har deltatt i militære operasjoner - det være seg med FN-mandat eller ei - så har det alltid vært solid multilateralt forankret. Gjennom NATO og EU på Balkan og i Afrika, eller NATO og FN i Afghanistan. På denne måten har landets militære fått erfaring fra deler av verden som hadde vært utenkelig på egenhånd. 

Derfor er det ikke rart at Horst Köhler vakte oppsikt når han ymtet frempå om at Tysklands egne økonomiske interesser var et argument for å krige i utlandet. Men at han går av som president kommer likevel som en overraskelse, særlig nå som det er blitt et folkekrav i Tyskland at nettopp egne økonomiske interesser skal fremmes på bekostning av multilaterale forpliktelser. Utfallet viser hvordan krig og fred fortsatt er et ytterst ømfintlig tema i Tyskland - til tross for at landet har fått et mer avslappet forhold til militærmakt siden den kalde krigen. 

God grant me the serenity 
to accept the things I cannot change; 
courage to change the things I can;
and wisdom to know the difference.

Jeg er ingen religiøs mann. Men det er noe med Reinhold Niebuhrs serenity prayer som beveger meg hver gang jeg leser den. Så vakkert formulert - så klok. De fire linjene kan jeg se på i flere minutter av gangen. 

For oss IR-nerder er Niebuhr kjent som en av realismens gudfedre. Realister legger vekt på det tragiske aspektet ved internasjonale relasjoner, det være seg på grunn av menneskets natur (arvesynden i Niebuhrs tilfelle), eller sikkerhetsdilemmaet for neo-realister. 

Barack Obama er nok Niebuhrs mest kjente tilhenger. På spørsmål fra David Brooks om hva han tok med seg fra teologens filosofi, svarte han slik: 

“the compelling idea that there’s serious evil in the world, and hardship and pain. And we should be humble and modest in our belief we can eliminate those things. But we shouldn’t use that as an excuse for cynicism and inaction. I take away … the sense we have to make these efforts knowing they are hard, and not swinging from naïve idealism to bitter realism.”

Det er ingen tvil om at Obama har lest seg opp på Niebuhr og andre realister, noe Nobel-talen hans virkelig gjenspeilet. For eksempel sa han følgende: 

“No Holy War can ever be a just war. For if you truly believe that you are carrying out divine will, then there is no need for restraint — no need to spare the pregnant mother, or the medic, or even a person of one’s own faith. Such a warped view of religion is not just incompatible with the concept of peace, but the purpose of faith.”

For Hans Morgenthau og andre realister inspirert av Niebuhr, er også troen på menneskets fornuft som en religion å regne. Dersom vi tror vi kan tenke oss frem til sannheten er det heller ingen grenser for hva vi kan gjøre i sannhetens navn. 

Spørsmålet er om Obama virkelig har tatt realistenes ord til hjertet. Ser han forskjellen på ting han kan, eller ikke kan, gjøre noe med? Afghanistan frykter jeg at hører til den sistnevnte kategorien. Jeg håper, selvsagt håper jeg. Men det holder ikke. Og for hver uke som går blir følelsen av at ikke den mest sofistikerte strategi, eller de mest treffsikre drone-angrep, kan få en slutt på denne krigen. Dessverre. Rapportene fra den siste offensiven i Marjah og utviklingen den siste tiden er heller ikke lovende, selv om det nok er for tidlig å bedømme.

Forhåpentligvis vil Obamas beslutning om å trappe opp krigen i Afghanistan bli stående som både modig og vis. Og det er bare å håpe at den gir afghanerne håp. Som Obama slo det fast i Oslo Rådhus:

“The absence of hope can rot a society from within.”

Det er det liten tvil om. Så la oss håpe - alle som en.