Det er fortsatt for tidlig å si nøyaktig hva som foregår i Kirgisistan. Men det vi allerede vet er nok til å sperre opp øynene. Hundrevis av mennesker er drept, mens hundretusener er drevet på flukt. De som har kommet seg til Usbekistan møter en humanitær katastrofe, da Islam Karimovs regime ikke på noen måte er beredt til å hanskes med situasjonen.

Konflikten finner sted i Ferghana-dalen, det mest fruktbare og tettest befolkede området i Sentral-Asia. I tiden før Sovjetunionen var dalen stort sett kontrollert av et Khanat med sete i byen Konkand i Usbekistan. Da sovjetene kom trakk de opp tilfeldige grenser og delte dalen mellom Kirgisistan, Usbekistan og Tajikistan, uten å ta hensyn til etniske eller geografiske forhold.

Dette spilte ingen rolle den gang det meste var styrt fra Moskva. Men etter Sovjetunionens fall har situasjonen i Ferghana- dalen vært spent, med en rekke konflikter mellom landene om hvor grensene går og hvem som har tilgang til de rike naturressursene. Det har fått konsekvenser for usbeker bosatt i Kirgisistan, eller i en av de fire usbekiske enklavene der. Folk som tidligere var vant til å reise fritt for å besøke familie eller drive handel ble plutselig stoppet på grensen. I 2002 skrev International Crisis Group: “In the long term, the increased division of peoples of the Ferghana Valley is reinforcing negative stereotypes and hardening national identities. (…) They also feed into existing inter-ethnic strains in the region between Kyrgyz and Uzbeks.”

Nå peker mye i retning av at deler av volden mot usbekene har vært organisert av kirgisiske militære styrker, muligens på ordre fra Bakiev - presidenten som ble kastet tidligere i år. Men det er klart at situasjonen må sees i sammenheng med den etniske spenningen som har gjort seg gjeldende i Ferghana-dalen siden Sovjetunionens fall. I kombinasjon med et svakt og splittet statsapparat som ikke er i stand til - eller forsøker - å opprettholde lov og orden, blir resultatet dødelig. 

For meg illustrerer det hele hvordan vi i vesten som regel ser verden gjennom egne briller, og dermed går glipp av helt sentrale utviklingstrekk. Sikkerhetsanalytikere ser gjerne Sentral-Asia i lys av den såkalte krigen mot terror. Det fokuseres mye på trusselen fra islamistiske terrorister og hvor viktig landene er for krigen i Afghanistan. Typisk nok var det min eksamensoppgave å vurdere islamismens trussel mot stabilitet og sikkerhet i Sentral-Asia.  For det er så mye enklere for oss å forklare en komplisert situasjon utfra ferdiglagde forestillinger om islamisme og terror. I virkeligheten har de mye omtalte terroristene i Islamic Movement of Uzbekistan vist seg å være temmelig udugelige og uten evne til å mobilisere bredt, mens mer populære Hizb ut-Tahrir tar avstand fra vold og har ikke vært involvert i terror. 

Likevel er det få som bryr seg om at vanlig religiøse muslimer forfølges og fengsles i Usbekistan under dekke av krigen mot terror. Det var ingen i Washington som reagerte på at gjennomkorrupte Bakiev ble stadig mer autoritær og upopulær i Kirgisistan (eller at deler av pengestrømmen fra amerikanerne gikk rett i lommene til Bakiev og familien). Hvorfor ta sjansen på å miste en så viktig base for krigen i Afghanistan ved å mase om menneskerettigheter, demokrati og sånn? Utviklingen i Kirgisistan bør få nestemann som ytrer he may be a bastard, but he’s our bastard til å tenke seg om en ekstra gang.  

Det er andre farer som truer i Sentral-Asia. Hva i all verden skjer i Usbekistan når diktatoren Islam Karimov dør? Hva er konsekvensene av undertrykkelse og generelt vanstyre der? Hvordan ser Kazakstan ut etter Nazarbayev? I hvilken grad kan NATO dra nytte av disse landenes viktige strategiske posisjon uten å styrke autoritære ledere og undergrave opposisjonen? 

Dette er spørsmål vi bør stille, snarer enn å krangle om trusselen fra islamistiske terrorister eller hva som må til for å beholde basen i Kirgisistan. Feil fokus kan få forferdelige følger.