I dag kom den overraskende nyheten om at Tysklands president Horst Köhler trekker seg på grunn av en kontroversiell uttalelse. I et intervju på tysk radio brukte han landets økonomiske interesser som et argument for militære operasjoner i utlandet. I etterkant har presidenten forsøkt å bortforklare det med at han egentlig snakket om å sikre frie handelsveier ved å bekjempe pirater i Adenbukta. Men intervjuet skjedde i Afghanistan, og han svarte på spørsmål om oppdraget der. 

Tyske soldater på oppdrag i Afghanistan (Kilde: Bundeswehr).

Det er lite overraskende at Köhler fikk sterk kritikk for sine uttalelser. Det er ikke vanlig kost at statsoverhoder nevner økonomiske interesser og krig i samme setning, skjønt det finnes mange eksempler på økonomisk motivere kriger. Men det mest prekære er selvsagt at det er et tysk statsoverhode som kommer med en så hodeløs uttalelse. Og at Köhler nå går av som president på grunn av kritikken han har fått, illustrerer hvordan Tyskland fortsatt ikke er et “vanlig” land når det kommer til spørsmål om krig og fred. 

Under den kalde krigen sto parolen Nie wieder Krieg sterkt i Vest-Tyskland, og å bruke militærmakt for å fremme nasjonale interesser var utenkelig. Nazistenes totale krig ble for etterkrigstidens tyskere erstattet av total fred. I den grad nasjonale interesser kunne fremmes var det på fredelig vis og gjennom multilaterale institusjoner. Selv når vestlige allierte ba om bidrag til FNs fredbevarende operasjoner sa Bonn nei - fordi det var grunnlovsstridig å bruke soldater til annet enn selvforsvar. Samtidig førte det “økonomiske miraklet” til at det ble vanskelig for Tyskland - nå blant de rikeste landene i verden - å gjemme seg internasjonalt. Denne spesielle kombinasjonen av en gigantisk økonomi og pasifistisk filisofi fikk mange til å kalle Tyskland en Zivilmacht - sivil stormakt. Realister som John Mearsheimer og Robert Kagan mener denne utviklingen var mulig kun på grunn av den kalde krigens bipolare struktur, hvor Tyskland “importerte” sikkerhet fra USA og bekymringsløst kunne konsentrere seg om økonomisk utvikling og fred på jorden. Derfor spådde Mearsheimer at så snart den kalde krigen var over ville Tyskland anskaffe atomvåpen for så atter å dominere Europa. Så feil kan man ta når man glemmer normer og historiske forhold! Men selv om Tyskland ikke har levd opp til Mearsheimers pessimistiske spådom, er det liten tvil om at landet har blitt stadig mer vanlig siden den kalde krigen tok slutt. 

Fra en situasjon hvor de ikke ville bidra til fredsbevarende operasjoner i utlandet, har Tyskland nå mer enn 7000 tropper stasjonert utenfor egne grenser. Landet bidrar villig vekk med tropper til fredbevarende operasjoner i FN-regi, men det stopper ikke der. Bombingen av Jugoslavia i 1999 var første gang siden 1945 tyske tropper deltok i offensive kamphandlinger mot en suveren stat siden 1945, og det i en operasjon uten FN-mandat. Her måtte prinsippet om nie wieder krieg vike for nie wieder Auschwitz. Tatt i betraktning at Bonn åtte år tidligere nektet å delta i den FN-sanksjonerte aksjonen mot Irak var det en dramatisk utvikling. Siden 2001 har Tyskland vært den tredje største bidragsyteren til ISAF i Afghanistan - målt utfra antall tropper. Tyskland har også vært sentrale i en rekke EU-oppdrag gjennom ESDP, og hadde for eksempel operasjonelt ansvar for EUFOR Congo.

Pasifismen som preget tysk forsvarspolitikk under den kalde krigen har altså blitt mindre viktig med tiden. Men når Tyskland har deltatt i militære operasjoner - det være seg med FN-mandat eller ei - så har det alltid vært solid multilateralt forankret. Gjennom NATO og EU på Balkan og i Afrika, eller NATO og FN i Afghanistan. På denne måten har landets militære fått erfaring fra deler av verden som hadde vært utenkelig på egenhånd. 

Derfor er det ikke rart at Horst Köhler vakte oppsikt når han ymtet frempå om at Tysklands egne økonomiske interesser var et argument for å krige i utlandet. Men at han går av som president kommer likevel som en overraskelse, særlig nå som det er blitt et folkekrav i Tyskland at nettopp egne økonomiske interesser skal fremmes på bekostning av multilaterale forpliktelser. Utfallet viser hvordan krig og fred fortsatt er et ytterst ømfintlig tema i Tyskland - til tross for at landet har fått et mer avslappet forhold til militærmakt siden den kalde krigen.