God grant me the serenity 
to accept the things I cannot change; 
courage to change the things I can;
and wisdom to know the difference.

Jeg er ingen religiøs mann. Men det er noe med Reinhold Niebuhrs serenity prayer som beveger meg hver gang jeg leser den. Så vakkert formulert - så klok. De fire linjene kan jeg se på i flere minutter av gangen. 

For oss IR-nerder er Niebuhr kjent som en av realismens gudfedre. Realister legger vekt på det tragiske aspektet ved internasjonale relasjoner, det være seg på grunn av menneskets natur (arvesynden i Niebuhrs tilfelle), eller sikkerhetsdilemmaet for neo-realister. 

Barack Obama er nok Niebuhrs mest kjente tilhenger. På spørsmål fra David Brooks om hva han tok med seg fra teologens filosofi, svarte han slik: 

“the compelling idea that there’s serious evil in the world, and hardship and pain. And we should be humble and modest in our belief we can eliminate those things. But we shouldn’t use that as an excuse for cynicism and inaction. I take away … the sense we have to make these efforts knowing they are hard, and not swinging from naïve idealism to bitter realism.”

Det er ingen tvil om at Obama har lest seg opp på Niebuhr og andre realister, noe Nobel-talen hans virkelig gjenspeilet. For eksempel sa han følgende: 

“No Holy War can ever be a just war. For if you truly believe that you are carrying out divine will, then there is no need for restraint — no need to spare the pregnant mother, or the medic, or even a person of one’s own faith. Such a warped view of religion is not just incompatible with the concept of peace, but the purpose of faith.”

For Hans Morgenthau og andre realister inspirert av Niebuhr, er også troen på menneskets fornuft som en religion å regne. Dersom vi tror vi kan tenke oss frem til sannheten er det heller ingen grenser for hva vi kan gjøre i sannhetens navn. 

Spørsmålet er om Obama virkelig har tatt realistenes ord til hjertet. Ser han forskjellen på ting han kan, eller ikke kan, gjøre noe med? Afghanistan frykter jeg at hører til den sistnevnte kategorien. Jeg håper, selvsagt håper jeg. Men det holder ikke. Og for hver uke som går blir følelsen av at ikke den mest sofistikerte strategi, eller de mest treffsikre drone-angrep, kan få en slutt på denne krigen. Dessverre. Rapportene fra den siste offensiven i Marjah og utviklingen den siste tiden er heller ikke lovende, selv om det nok er for tidlig å bedømme.

Forhåpentligvis vil Obamas beslutning om å trappe opp krigen i Afghanistan bli stående som både modig og vis. Og det er bare å håpe at den gir afghanerne håp. Som Obama slo det fast i Oslo Rådhus:

“The absence of hope can rot a society from within.”

Det er det liten tvil om. Så la oss håpe - alle som en.