Cyberwar is happening - and it’s about to get much, much worse advarer Joel Brenner i en artikkel på foreignpolicy.com. Han fokuserer på kineserne, som for ti år siden hacket seg til 20 terabyte data fra Pentagon, og i 2009 prøvde å stjele kildekoden til Google. Mens førstnevnte eksempel viser hvordan et vellykket dataangrep kan gi en fremmed makt tilgang til sensitive statshemmeligheter, kan Google-angrepet kanskje best klassifiseres som moderne industrispionasje - en slags ny variant av jakten på den berømte Coca Cola-oppskriften. 

Men cyberkrigføring kan få mer direkte konsekvenser enn som så. Gjennom en svært sofistikert aksjon har vestlige etteretningstjenester lykkes i å stikke kjepper i hjulene for Irans atomprogram ved å plante viruset Stuxnet i deres datasystemer.

Her til lands har Hafslund Nett avdekket forsøk på hacking i sine datasystemer. Og det er vanskelig å forestille seg hvor alvorlige konsekvenser et dataangrep som setter det norske strømnettet ut av spill vil kunne få. Et slikt verste-fall scenario vil lamme de fleste grunnleggende samfunnsfunksjoner og få dramatiske konsekvenser for liv og helse. Usannsynlig, kanskje, men den siste tids hendelser har lært oss at det nettopp er for det usannsynlige vi må planlegge. 

Og om strømnettet ikke rammes direkte er likevel det meste av vår samfunnskritiske infrastruktur sårbar for dataangrep. Forrige uke ble det avdekket at uvedkommende kunne overta kontrollen over Oslos vannforsyning ved hjelp av en mobiltelefon med Bluetooth og koden 0-0-0-0. 

Et dataangrep vil også alvorlig kunne ramme samfunnets kommunikasjonssystemer. Da mobilnettet falt ut tidligere i år sto ca 13.000 bygninger “som barnehager skoler, alders- og sykehjem”  uten brann- og tyverialarmer.  Dersom internett som sådan faller ut vil det selvsagt få enorme konsekvenser for samfunnets evne til å fungere. Den offentlige utredningen “Når sikkerheten er viktigst” (NOU 2006:6) konkluderte blant annet med at “en rekke kritiske funksjoner som dekker samfunnets grunnleggende behov er avhengig av elektroniske kommunikasjonsett og - tjenester.” 

Takket være IKT-revolusjonen er det blitt slik at alt henger sammen med alt i vår kritiske infrastruktur. Et dataangrep som rammer internett vil i tillegg til å sette kommunikasjonsevnen ut av spill kunne ramme strøm- og vannleveranse og vice-versa. Det er nettopp denne gjensidigheten som gjør samfunnet så sårbart. 

For mange vil kanskje dette fremstå som selvfølgeligheter. Og for de som har fulgt med bør ikke sårbarhet i kritisk infrastruktur være nyheter. Både Willoch-rapporten “Et sårbart samfunn”, (NOU 2000:24), den tidligere nevnte “Når sikkerheten er viktigst” (2006:6) og ikke minst FFIs BAS-forskningsprosjekt har i stor grad fokusert på konsekvensene av IKT-revolusjonen for samfunnssikkerheten. Jeg anbefaler alle å skumme rapportene - det er skremmende lesning. 

Så hvor flinke er vi til å beskytte oss mot dataangrep? Ikke veldig, skal vi tro Nasjonal Sikkerhetsmyndighet:

“Mange virksomheter – offentlige så vel som privat, underlagt sikkerhetsloven eller ikke – har ikke nødvendige forebyggende sikkerhetstiltak og systemer for å vedlikeholde disse”, heter det i deres “Rapport om sikkerhetstilstanden 2010”.  Videre skriver de: 

Det er til dels vesentlige mangler i det forebyggende sikkerhetsarbeidet med konsekvenser for den nasjonale sikkerhetstilstanden (…) Sikkerhetsarbeidet for å beskytte den økende mengden viktig informasjon, og kritiske samfunnsinfrastrukturer og -objekter har stagnert”.

Det er grunn til bekymring. Men det er i det minste et godt tegn at vi nå snakker om utfordringene. Det å øke den generelle bevisstheten i statlige og private virksomheter er et viktig skritt mot et tryggere samfunn. Men bedre offentlig styring og tilsyn må også til. Arbeidet med å beskytte kritisk infrastruktur er så viktig at det må være en topp politisk prioritet - og det bør seriøst vurderes å legge ansvaret inn under et eget sikkerhetsdepartement.  

Dagbladet skriver i dag om at krigere fra Usbekistan sannsynligvis kjemper mot nordmenn nord i Afghanistan. Det dreier seg om krigere fra Islamic Movement of Uzbekistan (IMU). Tilfeldigvis skrev jeg et essay om blant annet nettopp denne organisasjonen tidligere i år. 

IMU ble stiftet av veteraner fra borgerkrigen i Tajikistan som nektet å gå med på fredsavtalen i 1997. De ble etter hvert presset til Taliban-styrte Afghanistan, hvor de fikk etablere treningsleire og konspirere med andre jihadister - inkludert Al Qaeda. Kort oppsummert var IMU aldri særlig vellykket, og fikk ikke bred støtte hos folk flest i regionen. For å sitere meg selv: “a foreign-funded organization with its headquarter abroad consisting of foreign fighters, the IMU did not appear to be a popular insurgency”. De gjennomførte diverse raid i Usbekistan og Kirgisistan men var lett match for sikkerhetsstyrkene i begge land.

Under invasjonen i 2001 ble IMU nesten utslettet, men har i likhet med Taliban klart å gjenoppbygge organisasjonen i Pakistan hvor de etter sigende nå mønstrer ca. 1000-1500 krigere. Disse skal imidlertid ha kommet under stadig mer press det siste året grunnet det pakistanske militærets operasjoner i grenseområdet, samt amerikanske droneangrep. Det blir dermed spekulert i faren for at disse blir “presset” hjem til Usbekistan.

Det har vært kjent en stund at IMU har krigere i Nord-Afghanistan, men brorparten befinner seg fortsatt i treningsleire i Pakistan. Det er lite som tyder på et fullskala IMU-opprør i Faryab-provensen, selv om Aftenpostens sikkerhetsanalytiker mener organisasjonen får stadig mer støtte. Jeg kjenner ikke situasjonen i Faryab i detalj, men på generell basis kan jeg si at IMUs ekstreme islamisme er lite populær blant usbekere, og at det er mye av grunnen til at de har slitt med oppslutningen tidligere. 

Det er fortsatt for tidlig å si nøyaktig hva som foregår i Kirgisistan. Men det vi allerede vet er nok til å sperre opp øynene. Hundrevis av mennesker er drept, mens hundretusener er drevet på flukt. De som har kommet seg til Usbekistan møter en humanitær katastrofe, da Islam Karimovs regime ikke på noen måte er beredt til å hanskes med situasjonen.

Konflikten finner sted i Ferghana-dalen, det mest fruktbare og tettest befolkede området i Sentral-Asia. I tiden før Sovjetunionen var dalen stort sett kontrollert av et Khanat med sete i byen Konkand i Usbekistan. Da sovjetene kom trakk de opp tilfeldige grenser og delte dalen mellom Kirgisistan, Usbekistan og Tajikistan, uten å ta hensyn til etniske eller geografiske forhold.

Dette spilte ingen rolle den gang det meste var styrt fra Moskva. Men etter Sovjetunionens fall har situasjonen i Ferghana- dalen vært spent, med en rekke konflikter mellom landene om hvor grensene går og hvem som har tilgang til de rike naturressursene. Det har fått konsekvenser for usbeker bosatt i Kirgisistan, eller i en av de fire usbekiske enklavene der. Folk som tidligere var vant til å reise fritt for å besøke familie eller drive handel ble plutselig stoppet på grensen. I 2002 skrev International Crisis Group: “In the long term, the increased division of peoples of the Ferghana Valley is reinforcing negative stereotypes and hardening national identities. (…) They also feed into existing inter-ethnic strains in the region between Kyrgyz and Uzbeks.”

Nå peker mye i retning av at deler av volden mot usbekene har vært organisert av kirgisiske militære styrker, muligens på ordre fra Bakiev - presidenten som ble kastet tidligere i år. Men det er klart at situasjonen må sees i sammenheng med den etniske spenningen som har gjort seg gjeldende i Ferghana-dalen siden Sovjetunionens fall. I kombinasjon med et svakt og splittet statsapparat som ikke er i stand til - eller forsøker - å opprettholde lov og orden, blir resultatet dødelig. 

For meg illustrerer det hele hvordan vi i vesten som regel ser verden gjennom egne briller, og dermed går glipp av helt sentrale utviklingstrekk. Sikkerhetsanalytikere ser gjerne Sentral-Asia i lys av den såkalte krigen mot terror. Det fokuseres mye på trusselen fra islamistiske terrorister og hvor viktig landene er for krigen i Afghanistan. Typisk nok var det min eksamensoppgave å vurdere islamismens trussel mot stabilitet og sikkerhet i Sentral-Asia.  For det er så mye enklere for oss å forklare en komplisert situasjon utfra ferdiglagde forestillinger om islamisme og terror. I virkeligheten har de mye omtalte terroristene i Islamic Movement of Uzbekistan vist seg å være temmelig udugelige og uten evne til å mobilisere bredt, mens mer populære Hizb ut-Tahrir tar avstand fra vold og har ikke vært involvert i terror. 

Likevel er det få som bryr seg om at vanlig religiøse muslimer forfølges og fengsles i Usbekistan under dekke av krigen mot terror. Det var ingen i Washington som reagerte på at gjennomkorrupte Bakiev ble stadig mer autoritær og upopulær i Kirgisistan (eller at deler av pengestrømmen fra amerikanerne gikk rett i lommene til Bakiev og familien). Hvorfor ta sjansen på å miste en så viktig base for krigen i Afghanistan ved å mase om menneskerettigheter, demokrati og sånn? Utviklingen i Kirgisistan bør få nestemann som ytrer he may be a bastard, but he’s our bastard til å tenke seg om en ekstra gang.  

Det er andre farer som truer i Sentral-Asia. Hva i all verden skjer i Usbekistan når diktatoren Islam Karimov dør? Hva er konsekvensene av undertrykkelse og generelt vanstyre der? Hvordan ser Kazakstan ut etter Nazarbayev? I hvilken grad kan NATO dra nytte av disse landenes viktige strategiske posisjon uten å styrke autoritære ledere og undergrave opposisjonen? 

Dette er spørsmål vi bør stille, snarer enn å krangle om trusselen fra islamistiske terrorister eller hva som må til for å beholde basen i Kirgisistan. Feil fokus kan få forferdelige følger. 

Magnus Nystrøm har i Dagbladet en kronikk om konsekvensene av det han kaller det norske “hemmelighetskremmeriet” rundt krigen i Afghanistan. Den fortjener definitivt en gjennomlesing (ikke bare fordi Magnus gikk ut fra Europastudier på Blindern samtidig som undertegnede!) Hovedargumentet hans er at regjeringens strategi - å late som at vi ikke er i krig - kan slå tilbake slik den har gjort det i Danmark og Tyskland.

Det er et poeng som knapt kan gjentas for ofte. Soldatene som tjenestegjør i Afghanistan fortjener anerkjennelse for den jobben de faktisk gjør. Samtidig er en åpen debatt viktig for å gi krigen demokratisk forankring. En forutsetning for dette er at regjeringen er ærlige om hva som foregår i Afghanistan. 

Manglende kunnskap og åpenhet om krigens realiteter kan føre til både unødvendige tap av menneskeliv og feilslått politikk. Det verste jeg vet er når lenestolgeneraler og andre tøffinger beskylder krigsskeptikere for å være naive. Det er nettopp et utslag av grenseløs naivitet å ikke ta innover seg krigens uungåelige konsekvenser: Norske sønner og familiefedre og afghanske kvinner og barn mister livet i Afghanistan. Ekte mennesker. Minst like naivt er det når de samme folkene - gjerne mennesker som aldri har satt sine føtter i en krigssone - ikke forstår hvor fordømt vanskelig det er å krige. Det er så mange variabler involvert i en krig at det er umulig å forutse konsekvensene nøyaktig. Denne powerpointen av vår strategi i Afghanistan er illustrerende: 

Nettopp fordi det er så forbasket vanskelig å vite hva en krig fører med seg skal man kun bruke militærmakt når det er eneste utvei. Få vil argumentere mot at det i sin tid var riktig å gå etter Bin Laden i Afghanistan, og at Taliban måtte kastes. Spørsmålet er om det fortsatt forsvarer en blodig krig som strekker seg over minst ti- femten år. Om den gjør det må vi vurdere nøye om vi gjør alt vi kan for å “vinne”.

Svaret har ikke jeg, men debatten bør vi ta. Første steg er som Magnus skrev å anerkjenne at vi faktisk utkjemper en krig i Afghanistan. Så bør vi ta innover oss krigens realiteter - at den er både grusom og vanskelig. 

Det finnes ikke så mye informasjon om hvordan hverdagen faktisk er for norske soldater i Afghanistan. Men her følger noen linker som kan være av interesse for de som søker mer informasjon om krigen: 

Om Taliban:

Bak fiendens linjer (NRK nett-tv)

Kidnappet av Taliban (NRK nett-tv)

Om krigen:
Hva gjør Norge i Afghanistan? (NRK nett-tv)

Ross Kemp Returns to Afghanistan (Youtube)

Desperate Glory (spennende og lærrerik bok fra fronten) 

Skuddene på Hotel Serena (pageturner fra en av Norges fremste journalister)

I dag kom den overraskende nyheten om at Tysklands president Horst Köhler trekker seg på grunn av en kontroversiell uttalelse. I et intervju på tysk radio brukte han landets økonomiske interesser som et argument for militære operasjoner i utlandet. I etterkant har presidenten forsøkt å bortforklare det med at han egentlig snakket om å sikre frie handelsveier ved å bekjempe pirater i Adenbukta. Men intervjuet skjedde i Afghanistan, og han svarte på spørsmål om oppdraget der. 

Tyske soldater på oppdrag i Afghanistan (Kilde: Bundeswehr).

Det er lite overraskende at Köhler fikk sterk kritikk for sine uttalelser. Det er ikke vanlig kost at statsoverhoder nevner økonomiske interesser og krig i samme setning, skjønt det finnes mange eksempler på økonomisk motivere kriger. Men det mest prekære er selvsagt at det er et tysk statsoverhode som kommer med en så hodeløs uttalelse. Og at Köhler nå går av som president på grunn av kritikken han har fått, illustrerer hvordan Tyskland fortsatt ikke er et “vanlig” land når det kommer til spørsmål om krig og fred. 

Under den kalde krigen sto parolen Nie wieder Krieg sterkt i Vest-Tyskland, og å bruke militærmakt for å fremme nasjonale interesser var utenkelig. Nazistenes totale krig ble for etterkrigstidens tyskere erstattet av total fred. I den grad nasjonale interesser kunne fremmes var det på fredelig vis og gjennom multilaterale institusjoner. Selv når vestlige allierte ba om bidrag til FNs fredbevarende operasjoner sa Bonn nei - fordi det var grunnlovsstridig å bruke soldater til annet enn selvforsvar. Samtidig førte det “økonomiske miraklet” til at det ble vanskelig for Tyskland - nå blant de rikeste landene i verden - å gjemme seg internasjonalt. Denne spesielle kombinasjonen av en gigantisk økonomi og pasifistisk filisofi fikk mange til å kalle Tyskland en Zivilmacht - sivil stormakt. Realister som John Mearsheimer og Robert Kagan mener denne utviklingen var mulig kun på grunn av den kalde krigens bipolare struktur, hvor Tyskland “importerte” sikkerhet fra USA og bekymringsløst kunne konsentrere seg om økonomisk utvikling og fred på jorden. Derfor spådde Mearsheimer at så snart den kalde krigen var over ville Tyskland anskaffe atomvåpen for så atter å dominere Europa. Så feil kan man ta når man glemmer normer og historiske forhold! Men selv om Tyskland ikke har levd opp til Mearsheimers pessimistiske spådom, er det liten tvil om at landet har blitt stadig mer vanlig siden den kalde krigen tok slutt. 

Fra en situasjon hvor de ikke ville bidra til fredsbevarende operasjoner i utlandet, har Tyskland nå mer enn 7000 tropper stasjonert utenfor egne grenser. Landet bidrar villig vekk med tropper til fredbevarende operasjoner i FN-regi, men det stopper ikke der. Bombingen av Jugoslavia i 1999 var første gang siden 1945 tyske tropper deltok i offensive kamphandlinger mot en suveren stat siden 1945, og det i en operasjon uten FN-mandat. Her måtte prinsippet om nie wieder krieg vike for nie wieder Auschwitz. Tatt i betraktning at Bonn åtte år tidligere nektet å delta i den FN-sanksjonerte aksjonen mot Irak var det en dramatisk utvikling. Siden 2001 har Tyskland vært den tredje største bidragsyteren til ISAF i Afghanistan - målt utfra antall tropper. Tyskland har også vært sentrale i en rekke EU-oppdrag gjennom ESDP, og hadde for eksempel operasjonelt ansvar for EUFOR Congo.

Pasifismen som preget tysk forsvarspolitikk under den kalde krigen har altså blitt mindre viktig med tiden. Men når Tyskland har deltatt i militære operasjoner - det være seg med FN-mandat eller ei - så har det alltid vært solid multilateralt forankret. Gjennom NATO og EU på Balkan og i Afrika, eller NATO og FN i Afghanistan. På denne måten har landets militære fått erfaring fra deler av verden som hadde vært utenkelig på egenhånd. 

Derfor er det ikke rart at Horst Köhler vakte oppsikt når han ymtet frempå om at Tysklands egne økonomiske interesser var et argument for å krige i utlandet. Men at han går av som president kommer likevel som en overraskelse, særlig nå som det er blitt et folkekrav i Tyskland at nettopp egne økonomiske interesser skal fremmes på bekostning av multilaterale forpliktelser. Utfallet viser hvordan krig og fred fortsatt er et ytterst ømfintlig tema i Tyskland - til tross for at landet har fått et mer avslappet forhold til militærmakt siden den kalde krigen. 

Årets finale i Eurovision ble en oppvisning i europeisk samhold som garantert gir eurokratene i EU-kommisjonen vann i munnen. Å bytte ut det standard skamløst selvpromotorende folkemusikk-pauseinnslaget med en “European Flashmob” var rett og slett briljant. Det er bare å ta av seg hatten for NRK! 

I en sådan stund er det jaggu lov å bli litt rørt og tenke at, ja - vi er jo alle europeere! Men så bør vi huske at det Europa vi har i dag - et Europa uten grenser - ikke kom av seg selv. Det er mange kjedelige direktiver, traktater, og toppmøter som ligger bak. 

Ps. Og denne nye Madcon-låta tør jeg vedde på at kommer til å bli spilt mye på klubber rundt om i Europa. Fengende!

Ps2. Og så anbefaler jeg denne bloggposten på Foreign Policy om hvorfor PhD-studenter elsker Eurovision. 

Hva slags utenrikspolitikk får vi se fra den nye regjeringen på fotballøya?

(David Cameron leder det første møtet i det nyopprettede “National Security Council”) http://www.flickr.com/photos/number10gov/ / CC BY-NC-ND 2.0

For å ta det første først: Utenrikspolitikk er som regel preget av kontinuitet, og de store endringene bør vi ikke forvente oss. Verden er den samme nå som før valget, og verden må den nye som den forrige regjeringen forholde seg til. Slik vil i alle fall en neo-realist argumentere. Neo-realister mener det ikke spiller så stor rolle hvem som styrer utenrikspolitikken, fordi strukturen i det internasjonale systemet vil presse stater til å opptre på en bestemt måte uansett. Også konstruktivister mener å kunne forklare kontinuitet i utenrikspolitikken, men for dem er årsaken snarere normer. Kort sagt kan Camerons team være informert av de samme normene når de tar beslutninger som Brown & co var.

Det er i det hele tatt mye som taler for kontinuitet i utenrikspolitikken. Men det er jo en kjedelig tanke. Og så er det slik at teorier aldri kan gi et nøyaktig bilde av virkeligheten - noe de heller ikke er ment å gjøre. Neo-realister, for eksempel, ønsker bare å si noe om de store utviklingstrekkene i internasjonal politikk. Og et av hovedpoengene til konstruktivister er nettopp at det er mulig å endre de normene som begrenser det utenrikspolitiske spillerommet. Det er bare så forbasket vanskelig. 

Så hva kan vi håpe på (eller frykte) fra den nye regjeringen? 

Det mest åpenbare spørsmålet er kanskje hvordan forholdet til EU vil endre seg. Både Cameron selv og utenriksminister William Hague er ektefølte euroskeptikere. Men Cameron hadde allerede i november bestemt seg for å droppe den konfronterende linja. Det er rett og slett andre ting som prioriteres før en fight med EU. I tillegg er det ingen tvil om at Nick Clegg og liberaldemokratene vil bidra til et konstruktivt forhold til EU. Uten en koalisjon ville nok presset fra EU-haterne i Tory-partiet vært sterkere. 

Det blir spennende å se hva konsekvensene av koalisjonsregeringen blir for beslutningsprosessen. Til nå har utenrikspolitiske beslutninger stort sett blitt fattet i 10 Downing Street. Blir regjeringen et viktigere forum nå som man til en viss grad er avhengige av liberaldemokratene? Kanskje vil en koalisjonsregjering være litt tregere til å reagere i internasjonale kriser som måtte oppstå. Med Clegg i regjering minsker kanskje sannsynligheten for at landet begir seg ut på nye militære eventyr rundt om i verden. Men dette er en utvikling vi sannsynligvis kommer til å se uansett. Det gigantiske budsjettunderskuddet, og den nye regjeringens løfte om å redusere dette, taler for en forminsket britisk rolle internasjonalt. Ironisk nok kan løsningen for London bli å kompensere med mer lederskap i EU.

Hva så med det “spesielle forholdet” til USA? Vel, ifølge NBC’s Andrea Mitchell er Nick Clegg “anti-american” og “eurosceptic”: 

Heldigvis er han ingen av delene! Storbritannia kommer nok ikke lenger til å være USAs “slave”, som utenriksminister Hague har uttalt det. Men det har de heller ikke vært siden Blair forlot skuta - og det skulle bare mangle. De to landene kommer fortsatt til å ha et godt forhold, og både Cameron og Clegg har understreket viktigheten av å støtte troppene i Afghanistan. Noe av det første Cameron gjorde som statsminister var å kalle inn til “krigsråd” i sitt nye National Security Council. Målet er bedre koordinasjon av utenriks- og sikkerhetspolitikken, med fokus på Afghanistan.

Og det er nok liten tvil om at William Hague er en ambisiøs politiker, som ønsker å sette sitt preg på utenrikspolitikken. Blant annet ønsker han å forbedre forholdet til “glemte” områder hvor Storbritannia har historiske interesser - i Golfen, Latin-Amerika og Nordafrika. I tillegg skal nye økonomiske markeder i Asia visstnok stå i fokus. 

Spørsmålet blir om Hague er i stand til å oppfylle sine ambisjoner, eller om trange økonomiske tider og en ustabil koalisjon stikker kjepper i hjulene. 

God grant me the serenity 
to accept the things I cannot change; 
courage to change the things I can;
and wisdom to know the difference.

Jeg er ingen religiøs mann. Men det er noe med Reinhold Niebuhrs serenity prayer som beveger meg hver gang jeg leser den. Så vakkert formulert - så klok. De fire linjene kan jeg se på i flere minutter av gangen. 

For oss IR-nerder er Niebuhr kjent som en av realismens gudfedre. Realister legger vekt på det tragiske aspektet ved internasjonale relasjoner, det være seg på grunn av menneskets natur (arvesynden i Niebuhrs tilfelle), eller sikkerhetsdilemmaet for neo-realister. 

Barack Obama er nok Niebuhrs mest kjente tilhenger. På spørsmål fra David Brooks om hva han tok med seg fra teologens filosofi, svarte han slik: 

“the compelling idea that there’s serious evil in the world, and hardship and pain. And we should be humble and modest in our belief we can eliminate those things. But we shouldn’t use that as an excuse for cynicism and inaction. I take away … the sense we have to make these efforts knowing they are hard, and not swinging from naïve idealism to bitter realism.”

Det er ingen tvil om at Obama har lest seg opp på Niebuhr og andre realister, noe Nobel-talen hans virkelig gjenspeilet. For eksempel sa han følgende: 

“No Holy War can ever be a just war. For if you truly believe that you are carrying out divine will, then there is no need for restraint — no need to spare the pregnant mother, or the medic, or even a person of one’s own faith. Such a warped view of religion is not just incompatible with the concept of peace, but the purpose of faith.”

For Hans Morgenthau og andre realister inspirert av Niebuhr, er også troen på menneskets fornuft som en religion å regne. Dersom vi tror vi kan tenke oss frem til sannheten er det heller ingen grenser for hva vi kan gjøre i sannhetens navn. 

Spørsmålet er om Obama virkelig har tatt realistenes ord til hjertet. Ser han forskjellen på ting han kan, eller ikke kan, gjøre noe med? Afghanistan frykter jeg at hører til den sistnevnte kategorien. Jeg håper, selvsagt håper jeg. Men det holder ikke. Og for hver uke som går blir følelsen av at ikke den mest sofistikerte strategi, eller de mest treffsikre drone-angrep, kan få en slutt på denne krigen. Dessverre. Rapportene fra den siste offensiven i Marjah og utviklingen den siste tiden er heller ikke lovende, selv om det nok er for tidlig å bedømme.

Forhåpentligvis vil Obamas beslutning om å trappe opp krigen i Afghanistan bli stående som både modig og vis. Og det er bare å håpe at den gir afghanerne håp. Som Obama slo det fast i Oslo Rådhus:

“The absence of hope can rot a society from within.”

Det er det liten tvil om. Så la oss håpe - alle som en. 

…for konvensjonell visdom. Når den viser seg å være riv, ruskende, gal kan det få alvorlige konsekvenser.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt “men det fungerte jo i Irak”, og referert til israelernes bombing av Osirak-reaktoren i 1981. Operasjonen var så vellykket, sies det gjerne, at Saddams jakt på atomvåpen fikk seg et fatalt skudd for baugen. 

Bortsett fra at Saddam ikke hadde noe effektivt atomprogram før 1981, at reaktoren kun var bygget for sivilt bruk, og at det først var etter bombingen at han satset for fullt på å utvikle atomvåpen. 

Alt ifølge Målfrid Braut-Hegghammers blogg på Huffington Post.